Skattepengene som forsvant

gjestekommentar

I beste mening og på vegne av mange;
pensjonistene Knut Skjæveland og Martin Bekkeheien

Vi er heldige i Norge som har politikere og forvaltningsorganer som gjennomgående gjør en god jobb og derfor nyter generell stor respekt og tillit i befolkningen. Men også hos oss er det eksempler på politisk og forvaltningsmessig lederskap som det er grunn til å gremmes over og som har behov for forbedring.

Interessert i nyheter om skatt, økonomi og avgift? Få vårt nyhetsbrev levert på epost

Alle samfunnsinteresserte norske menn og kvinner bør lese boken «Skattepengene som forsvant» til journalist, nyhetssjef i Aftenposten og forfatter Henning Carr Ekroll.

Boka gir en rekke faktabaserte historier om hvordan store summer av våre felles skattepenger de siste årene har blitt sløst bort av det offentlige på ingenting. Boken formidler historier om prosjekter som etter lang tid og enormt offentlig pengeforbruk enten ikke ble noe av, eller ble mange ganger dyrere enn opprinnelig forventet.

Her beskrives vanstyre og mangel på kompetanse og kvalifikasjoner i det offentlige på måter som du ikke tror er mulig før du leser.

VI har betalt og betaler vår skatt med glede. Som pensjonister kunne vi holdt vår frustrasjon over det boken avdekker for oss selv. Men dessverre er vi ikke slik skrudd sammen – VI BRYR OSS – og det bør alle samfunnsinteresserte mennesker gjøre av minst to grunner:

Stor og unødvendig offentlig sløsing får foregå uten protester og nesten u-påaktet av folk flest samtidig som det skjæres inn i beinet i allerede knappe budsjetter til skoler, helse og eldreomsorg.

Offentlig vanstyre og sløsing med fellesskapets midler vil  over tid bidra til svekket respekt og tillit til våre politikere og offentlig forvaltning. Slik respekt og tillit er bærebjelker i vårt demokratiske system.

I vårt oljedrevne overflodssamfunn har økonomisk sløvsinn og likegyldighet gode vekstvilkår. «Det er farlig det!», sier Ludvig.

I følge forfatteren er eksemplene så mange at boka kunne vært minst dobbelt så tykk. Han forteller om Forsvarets kjøp av traktorer til å slepe fly som ikke kunne brukes til å slepe fly, om kommunen som solgte skolen for 500.000 kroner og leide den tilbake for 400.000 kroner per år, om alle de totale IT- havariene og mislykkede forsøkene på å kjøpe inn nye datasystem til NAV, politiet, forsvaret og vegvesenet.

Han forteller også historien om felles billettsystem for kollektivtrafikken i Oslo-regionen. Et prosjekt som startet i 1990 og ble erklært som dødt i 2018, etter at 600 millioner kroner var brukt til igjen nytte. Kostnadssprekken for Holmenkollen og pengehullet ved Stortinget er også dekket.

Ekroll forteller også om signalanlegget for godsterminalen på Ganddal og dobbeltsporet Sandnes-Stavanger, der det utviklete signalanlegget til slutt ble skrotet, etter at 420 millioner kroner var brukt, og om utviklingen av Dale Eiendom. Her ble 252 millioner kroner sløst bort uten at det fikk nevneverdige konsekvenser for noen.

Vi frykter at kritiske søkelys på samferdselsektoren hvor det skal brukes enorme summer på blant annet tunneler, bompengesystemer, bussveier, sykkelveier m.m. kan avdekke at her brukes mye skattepenger på å velge ”de beste” løsningene der «gode» løsninger hadde vært mer enn godt nok.

Godt vi har en oppegående Riksrevisjon som nylig rapporterte at innkjøp av nye helikopter til Flyvåpenet, der to er leverte etter 18 års prosjektperiode, er et nytt offentlig skandaleprosjekt.

Enda verre; Helse Sør-Øst har brukt 6,2 milliarder IT-kroner uten noen effekt. Ekstravagante lønnsøkninger for allerede høyt lønnete ledere i statlige foretak inklusive helseforetak bekymrer Riksrevisor, og det er også misbruk av våre skattepenger.

Carr Ekroll sier lite om «hvorfor» samme feil gjøres om og om igjen i offentlige styrte prosjekt, og lite om «hvordan” prosjekt fiaskoer og sløsing med offentlige midler kan forebygges.

HVORFOR går det galt?

Også i industrien er det mange eksempler på prosjekter som gikk galt og fortjener betegnelsen skrekkhistorier. Analyser av slike prosjekter viser at hovedårsakene nesten uten unntak kan tilbakeføres til dårlig og inkompetent prosjektstyring og prosjektledelse.

Prosjekteierne har ofte ikke blitt forelagt et godt nok beslutningsgrunnlag. Prosjektstyret som ivaretar prosjekteiers interesser har manglet folk med kompetanse og erfaring som kan utfordre og stille relevante kritiske spørsmål til prosjektledelsen. Og prosjektledelsen har ikke hatt tilstrekkelig kompetanse og erfaring til å kunne mestre oppgavene.

Men industrien har vist betydelig vilje og evne til erfaringslæring og forbedring, noe som har resultert i utvikling av  «beste praksis» rammeverk for prosjektstyring og prosjektledelse.

Ser en på prosjektene som er beskrevet i boka «Skattepengene som forsvant» kan en for offentlige prosjekt finne mange felles kjennetegn som kan sammenfattes under to hovedpunkt:

  • Dårlig, inkompetent prosjektstyring og ledelse.
  • Fravær av krav om og retningslinjer for hvordan prosjektarbeidet skal drives av prosjektstyret og prosjektledelsen.

Noen av de offentlige prosjektskandalene kan muligvis også skyldes faktorer som:

  • At det er for lett å bruke andres penger (våre skattepenger) uten å bli stilt til ansvar for misbruk,
  • Økonomisk sløvhet – oljeøkonomien skaper følelse at vi har god råd og kan øke utgiftene uten å måtte ty til upopulær økning av  skatter.
  • Vi har råd til å satse på det «største og beste» selv om «gode» løsninger hadde vært godt nok.
  • Valg av løsninger som er for komplekse og forbundet med stor risiko – særlig gjelder det innen IT-området.

HVORDAN forebygge sløsing?

Det vil alltid være fornuftige prosjekter som gjennomføres med avvik. Prosjektplaner og budsjetter bør generelt ikke være så romslige at det ikke er noe å strekke seg etter for prosjektledelsen. Det er ufornuftige prosjekter og unødvendig sløsing som er problemet. Som skattebetalere må vi kunne kreve at formålstjenlige tiltak gjennomføres for å forebygge nye skrekkhistorier og uvettig sløseri.

Vi mener våre myndigheter og forvaltningsorganer må vise ansvar og handlekraft gjennom å etablere-  og følge opp en agenda for holdningsendring, kompetansehevning og implementering av «beste praksis» som beskrevet i «Prosjektveiviseren.no» – felles prosjektmodell for offentlig sektor.

FORSLAG

Stimuler erfaringslæring og refleksjon!

Gjør boka «Skattepengene som forsvant» til obligatorisk lesing og pensum for politikere, administrative ledere og leder av offentlige prosjekter.

Still krav om at «Prosjektveiviseren.no»  blir brukt!

Dette rammeverket er utarbeidet av myndighetene / Direktoratet for forvaltning og ikt, men åpenbart ikke godt nok kjent eller fulgt i mange offentlige prosjekt. Hadde kompetente prosjektstyrer og ledere fulgt denne veiviseren kunne mye misbruk av skattepenger vært unngått.

Fokuser på den kritiske faktoren!

Det dreier seg om å sikre og stille krav om kompetente mennesker i prosjektstyre og prosjektledelse. Prosjektstyret må ha medlemmer med nødvendig kompetanse og erfaring til å kunne utfordre og stille kritiske spørsmål om framdrift, budsjetter, risiko og kontrakter til prosjektledelsen. Det er ikke nok å være kjekk og godt likt!

Invester litt av fremtidige besparelser i prosjektkompetanse!

Myndighetene bør etablere formålstjenlige undervisningsopplegg for relevante politikere, administrative ledere og spesielt for offentlige prosjektstyrer og prosjektledere.

Gi Riksrevisor en mer proaktiv rolle.

Nå kommer Riksrevisjonen inn for sent, etter at prosjektene har gått galt og misbruket av våre skattepenger er et faktum. Sett Riksrevisjonen inn tidlig i store kapitalkrevende prosjekter for å kvalitetssikre beslutningsgrunnlag, planer, budsjetter, organisering og viktige kontrakter om kjøp av varer og tjenester.

Det er ikke noe spesielt eller kreativt nytt ved våre forslag.  Disse er nærmest er en påminnelse om selvsagte og alminnelig aksepterte prinsipper for god ledelse. Problemet er kanskje litt Peer Gynt’sk: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med, – men gjøre det! Nei det skjønner jeg ikke!»