Forenkling og rettssikkerhet

Stig Flesland

Regjeringens forsøk på å innføre nye skatteregler for naturalytelser begynner å ligne en farse.

Det toppet seg på mange måter i mai. Da publiserte Skattedirektoratet en prinsipputtalelse som skulle veilede skattytere og rådgivere, slik at de nye reglene for skattlegging av naturalytelser kunne implementeres på en god måte.

Over grensen til det parodiske

Problemet er bare at veiledningen er så detaljert at det er langt over grensen til det parodiske. Kollektive personalforsikringer skulle plutselig skattlegges på en helt ny måte – og på en måte som ingen helt skjønte at var praktisk mulig.

I tillegg sier Skattedirektoratet eksplisitt at arbeidsgiver skal ha kontroll på rabatter fra tredjepart for beløp helt ned til under 100 kroner.

Legg så til at det er arbeidsgiver som har ansvaret for at alt fanges opp og rapporteres inn, uavhengig av om rabatten kommer fra arbeidsgiver eller samarbeidspartner, så har du oppskriften på et regelverk mange kommer til å slite med å etterleve.

Det som gjør dette enda et hakk verre er at advarslene har vært der lenge. Vi var blant dem som advarte regjeringen og Skattedirektoratet mot å gjøre disse endringene, og på forsommeren for to år siden var flere andre ute i media og sa det samme.

Regjeringens mantra overfor næringslivet er «forenkling». Det er imidlertid et stykke fra teori til praksis enkelte ganger. Vi har sett det ved innføringen av tvangsmulkt og vi ser det med de nye reglene om naturalytelser. Små og store bedrifter får administrative plikter som må etterleves – og sanksjonene henger over dem om pliktene ikke oppfylles.

Innføringen av nye regler har blitt en oppskrift på unødvendig jobb – for både arbeidsgivere, arbeidstakere og for Skatteetaten selv.

Staten mot staten – i retten

Problematisk er også Statens håndtering i en momssak som ble behandlet i Oslo tingrett. I mai fikk vi nemlig resultatet av rettssaken der Finansdepartementet hadde saksøkt Skatteklagenemnda. Staten har altså gått til sak mot Staten. Og ikke nok med det – de som dette faktisk gjelder, de fem selskapene, er ikke part i saken og har ikke så mye de skulle ha sagt.

Staten, altså Finansdepartementet, har en rett til å gjøre dette, om enn kun unntaksvis. I denne saken kan det virke som om Finansdepartementet mener at det burde vært åpenbart for selskapene hva de skulle gjøre.

Problemet er bare at det ikke er veldig åpenbart.

Det ene selskapet som nå er nektet fradrag for moms, solgte i 2010 bygget hvor de hadde hatt sitt hovedkvarter. Seks år senere, den 8. desember 2016, blir de pålagt å betale fradraget tilbake – og med renter. Hvis selskapet hadde spurt Skatteetaten i 2010 om de hadde fragsrett for transaksjonskostnadene, hadde svaret høyst sannsynlig vært ja.

Den røde tråden her er at det er forskjell på det som blir sagt og det som blir gjort. Hverken skattemyndighetene eller regjeringen er konsekvent på næringslivets side.

I blant er det selvsagt helt greit, men samtidig skal både skattemyndighetene og regjeringen legge til rette for et forutsigbart og forståelig regime.

Både ved å lage regler som er forståelige og enkle å bruke i praksis, og ved å praktisere regelverket på en forutsigbar måte.

I disse tilfellene har man åpenbart feilet.