Skatteetaten lager sin egen momsrett – uten lovhjemmel.
Skatteetatens hovedkontor på Helsfyr i Oslo. Foto: Tove Lauluten/LPO arkitekter
Når en offentlig etat praktiserer regler i strid med lovens ordlyd, forarbeider og Høyesteretts praksis, er det ikke lenger en faglig uenighet. Det er et rettssikkerhetsproblem. Og det er nøyaktig det som skjer når Skatteetaten definerer hvordan momsfradrag for fellesareal i utleiebygg skal beregnes.
Utgangspunktet er enkelt: Mva-registrerte virksomheter har rett til fradrag for inngående moms på anskaffelser til bruk i virksomheten. Brukes anskaffelsen delvis i mva-unntatt virksomhet eller privat, gis bare delvis fradrag – basert på antatt bruk i den mva-registrerte virksomheten. Der bruken ikke lar seg måle eksakt, må den næringsdrivende gjøre et skjønn.
Skatteetaten avviser skjønnshetsprinsipp
For fellesareal i utleiebygg – hovedinngang, trapper, heiser, korridorer – mener Skatteetaten likevel at dette skjønnsprinsippet ikke gjelder. I stedet skal fradraget følge hvor stor andel av byggets areal som er leid ut til mva-pliktige leietakere, sammenlignet med byggets totale areal.
Problemet er at dette er stikk i strid med det loven faktisk sier. I forarbeidene står det uttrykkelig at delvis fradrag for fellesareal ikke skal beregnes ut fra arealbruken i bygget for øvrig – nettopp fordi arealfordelingen ikke nødvendigvis reflekterer den faktiske bruk av fellesarealene. En leietaker med høy aktivitet gjennom hele dagen bruker fellesarealene mer enn en leietaker med lav aktivitet, uavhengig av hvor stort areal de to leier.
Konsekvensen av Skatteetatens tilnærming blir spesielt synlig når deler av bygget står tomt. Er alle leietakere mva-pliktige, mens noen lokaler ikke er leid ut, har utleier etter loven full fradragsrett – for det er ingen andre enn de mva-pliktige leietakerne som faktisk bruker fellesarealene. Etatens arealmodell gir derimot redusert fradrag, fordi den regner med de tomme lokalene. Modellen straffer altså utleier for noe ingen bruker fellesarealene til.
Skatteetaten skal håndheve loven
Skatteetaten har begrunnet sitt syn med flere ulike argumenter, men mellom linjene kan leses at etaten mener det er urimelig å gi fullt fradrag når deler av bygget står tomt. Men Skatteetatens oppgave er å håndheve loven slik den er vedtatt – ikke å omgå den fordi utfallet oppleves urimelig. Ønsker etaten en annen regel, er veien dit et lovforslag til Stortinget, ikke vedtak i enkeltsaker og informasjonsskriv til publikum.
Når en etat gjennom praksis forsøker å knesette en regel som lovgiver uttrykkelig har avvist, uthules noe mer grunnleggende enn en enkelt momsbestemmelse: Forutsigbarheten for dem som skal innrette seg etter loven. Næringsdrivende skal kunne stole på at loven betyr det den sier – ikke det etaten mener den burde si.
Dette er en prinsipiell sak om hvem som fastsetter retten. Den bør prøves for domstolene.
(Kommentaren er først publisert hos EiendomsWatch)