Zimmer: Derfor er bruken av skatteparadiser problematisk

Stig Flesland

 

Det er som regel ikke i skatteparadiser at verdier skapes. Da er det også problematisk når bruken av skatteparadiser er så omfattende, mener skatteprofessor.

Frederik Zimmer (Foto: Uio.no/https://www.jus.uio.no/ior/personer/vit/fzimmer/)

Bruken av skatteparadis har vært mye omtalt – og kritisert – over en lengre periode. I de siste årene har det spesielt vært fokusert på hvordan multinasjonale konserner som Google, Facebook og Amazon tilsynelatende slipper unna skatt.

En av Norges skattenestorer, den pensjonerte skatteprofessoren Frederik Zimmer, har nå skrevet en bok om skatteparadiser, der han beskriver fenomenet og gir sin vurdering av en rekke forslag til hva som bør gjøres for at de store konsernene skal betale mer skatt.

Betaler for lite skatt?

Boken har fått den konkrete undertittelen:

Hvorfor betaler multinasjonale konserner lite skatt, og hva kan statene gjøre med det?

Og da er det jo på sin plass å spørre forfatteren: Betaler selskapene for lite skatt? Og hvor mye bør de egentlig betale?

– I den grad selskaper i slike konserner er skattepliktige i Norge, eller bør være det, skal eller bør selskapet naturligvis betale skatt etter norske regler og norske satser. For annen inntekt finnes det ikke noe mål på hva som er passe mye skatt å betale og dermed heller ikke noe mål på hva som er for lite. Men selskaper bør ideelt sett betale skatt der verdiene er opptjent (som det heter med et mye brukt slagord), og da etter regler og satser som gjelder der, sier Frederik Zimmer til Skattebetaleren.

– Et problem med denne tilnærmingen er imidlertid at det ikke sjelden er tvilsomt hvor verdiene er skapt. Er inntekt ved bruk av et patent skapt der patentet er utviklet eller der patentet brukes? Men som regel kan man si at verdiene ikke er skapt i et skatteparadis, fortsetter professoren.

Hva er et skatteparadis?

– For alle oss som ikke er dypt inne i skatteverdenen: Hva er et skatteparadis?

– Dette er ikke noe lett spørsmål for skattefolk heller. Jeg bruker atskillig plass i boken på å vise det uklare og relative ved begrepet skatteparadis, sier Zimmer.

Samtidig trekker skatteprofessoren frem to svært sentrale trekk: Det første er at skatteparadis ikke har selskapsskatt, eller bare svært lav selskapsskatt. Det andre er at skatteparadis typisk har bank- og annet hemmelighold og altså ikke utveksler skatteopplysninger med andre stater.

– Sveits var jo skoleeksemplet på dette siste, men både Sveits og de fleste øvrige skatteparadis har nå inngått mange traktater om informasjonsutveksling. Ofte nevnes også et tredje trekk, nemlig at landet er et såkalt gjennomstrømmingsland. Dette innebærer at det er lønnsomt å lede betalingsstrømmer via landet. Nederland nevnes ofte som eksempel på dette, og dette er jo ellers ikke noe typisk skatteparadis, fortsetter Zimmer.

– Er det problematisk at private og selskaper bruker skatteparadiser?

– At skatteparadiser brukes til skatteunndragelse, typisk ved å gjemme bort penger på skjulte konti, er straffbart og naturligvis kritikkverdig og problematisk. For bruk av skatteparadis til skatteplanlegging – altså typisk organisasjonsformer og transaksjonsmønstre som tar sikte på å spare skatt, men som ikke innebærer å gi gale eller ufullstendige opplysninger – er vurderingen nok mer blandet, sier Zimmer.

– Mange mener nok at enhver bruk av skatteparadis til skatteplanlegging er kritikkverdig, mens andre mener at bare opplegg som er av mer komplisert og kunstig natur, bør rammes av karakteristikken. At vi gjennomgående godtar enkle former for tilpasning i intern rett uten å heve den moralske pekefinger, kan tale for en tilsvarende tilnærming når det gjelder internasjonal skatteplanlegging. Noen mener at også bruk av skatteparadis som man ikke sparer noen skatt på, er kritikkverdig fordi det støtter opp om slike regimer. Men en slik tilnærming forutsetter etter min mening at man kan vise at det aktuelle landet driver med kritikkverdig virksomhet (f.eks. legger til rette for hvitvasking eller korrupsjon). Det kan ikke være nok å bare sette karakteristikken skatteparadis på landet.

Problematisk også i Norge

– Etter din oppfatning: Er det et tegn på grådighet at man i stor grad bruker tid og ressurser på omfattende skatteplanlegging?

– Grådighet er ikke noe juridisk begrep og neppe heller noe fruktbart rettspolitisk begrep etter min mening. Men aggressiv skatteplanlegging (i seg selv et uklart begrep) er trolig samfunnsøkonomisk uheldig både fordi ressurser brukes på ting som ikke gir samfunnsøkonomiske verdier og fordi det kan bidra til skjeve konkurransevilkår mellom de som driver slik planlegging og de som ikke gjør det.

– Det er forventet at Amazon kommer til Norge i løpet av relativt kort tid. Vi har allerede andre lignende selskaper representert i landet. Har de bedre rammevilkår enn norske konkurrenter?

– Det kan se slik ut fordi de ikke inntektsbeskattes i Norge (fordi de typisk ikke har fast driftssted her). Men om de skattlegges lavere beror også på hvordan de skattlegges i sine hjemstater. Skattlegges hele inntekten der med satser som er i nærheten av de norske, har disse selskapene jo samlet omtrent samme skattebyrde som norske. Men hvor de anses hjemmehørende i skatteparadis, blir den samlede skattleggingen lavere.

Hvordan kan det løses?

– Du beskriver i boken flere grep som kan gjøres for at konsernene skal skattlegges hardere. Kan du si litt om hvilke av disse grepene du har størst tro på nå?

– Det mest interessante enkelttiltak nå er vel Inclusive Framworks/OECDs arbeid med en såkalt internasjonal minimumsskatt. Innstrammingen av internprisingsreglene for et par år siden må antas å få virkning. Internrettslig er det etter min mening gode grunner for å innføre kildeskatt renter og royalty. Større utbredelse og mer konsekvent gjennomføring av såkalt cfc-regler (som de norsk NOKUS-regelen er et eksempel på) vil også hjelpe. Så er det en rekke enkeltforslag i BEPS-prosjektet som vil hjelpe.

– Hvis et internasjonalt initiativ for beskatning av de multinasjonale selskapene ikke fører frem, hva bør norske politikere gjøre da?

– Det er mange gode anbefalinger som ligger på bordet, samt noen få forpliktelser, og flere anbefalinger vil trolig komme. Det er derfor ikke treffende å snakke om ett initiativ som vil lykkes eller ikke. Spesielt er det ikke slik at tilfredsstillende skattlegging av internasjonale konserner avhenger av at markedsstatene (statene der varer og tjenester selges til forbrukere) gis rett til skattlegging; dette vil ha bare liten virkning på den totale skattebetalingen, sier Zimmer.

I boken skriver Zimmer at dersom det ikke oppnås enighet om regler om økt skattleggingsrett for markedsstatene, må man regne med at statene i stor grad vil ty til ensidige tiltak, typisk i form av særlige omsetningsskatter. Det er en løsning han uttrykker en viss skepsis til.

– Jeg er i tvil om en omsetningsskatt i Norge er en god ide. En slik skatt vil lett lede til internasjonal dobbeltbeskatning (fordi inntekten som omsetningen leder til, inntektsbeskattes i skattyters hjemstat), og dette er svært uheldig for internasjonal handel. I tillegg kommer risikoen for handelspolitiske mottiltak fra stater som slik skatter går ut over. USAs trusler mot Frankrike er vel det klareste eksemplet.

Pressgrupper vil ha mer offentlighet rundt skatt

Ulike organisasjoner har de senere årene presset på for å få en større åpenhet. I boken omtaler skatteprofessoren det slik:

«Land-for-land-rapporteringen er i stor grad et resultat av press fra organisasjoner i sivilsamfunnet; én av disse har dette formålet til og med i navnet sitt: Publish what you pay. I noen grad har man nok tenkt seg at opplysningene i rapportene skal kunne brukes i den offentlige debatten, også konkret med sikte på å holde øye med det enkelte konsern.»

Zimmer mener det er viktigere at skattemyndighetene får tilgang til slike rapporter enn at offentligheten får det.

– For skattebetalingen er det, iallfall i første omgang, viktigst at skattemyndighetene får rapportene. Det er hensynet til foretakshemmeligheter som er begrunnelsen for at rapportene ikke er offentlige; det gjelder jo generelt for skatteopplysninger. Hvor sterkt dette hensynet er, har jeg ikke forutsetninger for å vurdere. På den annen side er åpenhet et ideal. Men det kan lede til «naming and shaming» av bestemte selskaper og konserner, og det kan diskuteres hvor heldig en utvikling i den retningen vil være. Man kan tenke seg en utvikling der noen og etter hvert flere opplysninger blir offentlige, men ikke alt på en gang.