Er målet mest mulig skatt?

Rolf Lothe

Urimelige regler om bevisavskjæring fører til at domstolene kan tvinges til å avsi materielt gale dommer. Regelen gir uholdbare resultater og bør endres.

Innlegget stod også på trykk i Finansavisen 21. august 2018.

En nylig avsagt dom i Agder lagmannsrett viser hvor galt det kan gå når skattemyndighetene tar på seg den firkantede hatten. Spørsmålet i saken var om salget av en boligeiendom var skattefritt. Her er regelen i utgangspunktet ganske enkel; har du eid boligen i mer enn ett år, og bodd der i minst 12 av de 24 siste månedene før salget, slipper du å skatte.

I nevnte sak var partene enige om at skattyter oppfylte disse vilkårene, og da skulle en tro at saken var løst; salget er skattefritt. Så enkelt er det imidlertid ikke alltid. Selv om partene altså var enige om at skattyter oppfylte vilkårene for skattefritt salg, kom retten til motsatt resultat, nemlig at salget var skattepliktig.

Grunnen? Skattemyndighetene påberopte seg regelen om at det ikke er tillatt å fremlegge nye bevis for domstolene.

Retten la til grunn at skattyter ikke tidligere hadde opplyst at han hadde bodd i boligen forut for salget, og da kunne han ikke påberope seg dette for domstolene. Resultatet ble at skattyter måtte betale skatt av en inntekt som egentlig ikke var skattepliktig.

Jeg tror resultatet skurrer for de fleste.

To av Skatteetatens visjoner tidligere var at skattene skulle fastsettes riktig og til rett tid, og at brukerne skulle få god service.

Hvis slike mål fortsatt er viktig for etaten, vil en enkel måte å nærme seg dem være å slutte å påberope seg reglene om bevisavskjæring, særlig i slike saker hvor det er enighet om faktum. I den refererte saken er det ikke omtvistet hva som egentlig er rett ligning, skattyter er en privatperson, og formodentlig uten spesielle forutsetninger.

Her burde det være enkelt å komme skattyter i møte, og ikke insistere på at ligningen ble stående med et materielt uriktig resultat.

En regel som fører til at domstolen tvinges til å avgi materielt uriktige dommer til skade for skattyter, må ha en god begrunnelse. Jeg har problemer med å se denne.  I Norge har vi riktignok et selvangivelsesprinsipp, som innebærer at skattyter har et omfattende ansvar for sakens opplysning.

Det er likevel vanskelig å se hvorfor et mislighold av opplysningsplikten i seg selv skal være nok til å se bort i fra nye fakta og bevis.

I våre naboland er for øvrig situasjonen annerledes – der kan nye bevis fremlegges for domstolene.

Jeg har liten tro på at skattemyndighetene vil besinne seg i fremtiden, og lovgiver må derfor på banen. Regelen om bevisavskjæring i skattesaker har vokst frem gjennom rettspraksis, men lovgiver kan ikke med god samvittighet sitte passivt å se på de helt urimelige utslagene regelen gir.