Boliger verdsettes langt under reell verdi.

Foto: Bo Mathisen

Formuesskatten må reformeres eller oppheves

FREDERIK ZIMMER

Publisert: 10.01.2008 20:27

Formuesskatten er historisk begrunnet med at kapitalinntekt ble ansett for å ha større skatteevne enn annen inntekt, for kapitalinntekt ville man jo ha selv om arbeidsevnen forsvinner. Om man ikke lar seg overbevise av denne begrunnelsen i dag, kan en formuesskatt nå begrunnes med at kapitalinntekter gjennomgående skattlegges lavere enn arbeidsinntekter, særlig på høyt nivå, og at en formuesskatt - helt eller delvis - kan kompensere for dette. Dessuten er det jo fortsatt slik at den som har formue, er bedre stilt enn den som ikke har formue.

Men da må formuesskatten oppfylle visse minstekrav til rettferdighet, særlig slik at ulike former for formue skattlegges noenlunde likt. Det gjør ikke dagens formuesskatt. Det skyldes særlig to forhold: Fast eiendom - og særlig boligeiendom - verdsettes som kjent vilt ulikt og stort sett langt under de reelle verdiene. Sannsynligvis er det også slik at verdifulle eiendommer systematisk undervurderes mer enn mindre verdifulle eiendommer. Og selv om aksjerabatten er i ferd med å forsvinne, verdsettes ikke-børsnoterte aksjer likevel mye gunstigere enn andre finansielle objekter, som stort sett verdsettes til markedsverdi. Det skyldes at verdsettelsen av aksjene er basert på selskapets formuesskattemessige verdier. Eier selskapet fast eiendom, går denne inn i beregningsgrunnlaget med til dels lave verdier. Og immaterielle verdier - ikke minst goodwill - er rett og slett unntatt. Det skal ofte ikke så mye gjeld til for helt å eliminere de skattepliktige verdiene. Hvis aksjene børsnoteres, blir gjerne formuesskatteverdien langt høyere, for da vil den fulle verdi av faste eiendommer og immaterielle verdier bli reflektert i børskursen. Å gå på børs kan derfor bli dyrt.

Kort sagt: Det er svært gunstig å eie fast eiendom og ikke-børsnoterte aksjer og svært ugunstig å ha penger i banken og å eie børsnoterte aksjer og aksjefondsandeler. Det er neppe grunn til å tvile på at den fordelaktige behandlingen av fast eiendom, sammen med gunstige inntektsskatteregler, herunder rentefradraget, bidrar til etterspørselspress og dermed til prisstigning på fast eiendom.

Regjeringen har sagt at den vil satse på formuesskatten og har foretatt visse endringer. Men det er ikke kommet noen som helst signaler om at man tar sikte på en reform som kan få bukt med de grunnleggende urettferdighetene. Det er skuffende, ikke minst i betraktning av at regjeringen setter rettferdighet, også i skattesystemet, høyt (hvilken regjering gjør for øvrig ikke det). Men det er ikke overraskende. For en grundig reform forutsetter at man gjør noe med verdsettelse av bl.a. boligeiendommer og "familiebedrifter" (dvs. ikke-børsnoterte aksjeselskaper), og det er som kjent politisk brennbart. Det er ikke sannsynlig at det politiske miljøet vil klare dette.

Da gjenstår bare én mulighet: Å oppheve formuesskatten. Det har som kjent skjedd i en rekke land, som har erfart at det er vanskelig å få formuesskatten til å fungere godt. Men det vil neppe skje under det nåværende regime. I Tyskland ble formuesskatten opphevet av Høyesterett fordi den stred mot konstitusjonens likhetsgrunnsetning. Slik opererer ikke domstolene i Norge, og det er kanskje like greit. Men det innebærer at vi sannsynligvis må leve med en dypt urettferdig formuesskatt på ubestemt tid. Med mindre banksparerne gjør opprør.

En opphevelse av formuesskatten vil isolert sett gi mange kapitaleiere vesentlig skattelettelse. Det er det ingen grunn til. En opphevelse av formuesskatten bør derfor kobles sammen med en økning av inntektsskatten på kapitalinntekt. Det vil også innebære den fordel at gapet i skattesats mellom kapital- og arbeidsinntekt reduseres. Vi har faktisk en mulighet til å gjøre to gunstige reformer i én operasjon.

Annonse