Oslo tingrett ga nylig gründer Hans Gude Gudesen medhold i at han slipper å betale et elleve år gammelt skattekrav på 142 millioner kroner. Skattemyndighetene anker ikke dommen. Det er bra og riktig.
Verre er det at skattemyndighetene under rettssaken forsøkte å inndrive kravet, uten at det altså var endelig fastsatt.
Saken tydeliggjør dagens regime: Skatten skal normalt inndrives før saken er endelig avgjort.
Vi har ikke gjeldsfengsel i Norge, men slike saker kan selvfølgelig like fullt være dypt alvorlige for den som rammes. Det er for de fleste ikke bare å bla opp noen titusener. Eller millioner.
Det er viktig å forstå at dette ikke er en akademisk diskusjon om hva som skal stå i noen bortgjemte forskrifter eller lover; dette er forhold som får direkte konsekvenser i den virkelige verden. Gründere og andre har logget noen tusen våkenetter på grunn av uriktige skattekrav. Vi har sett det i tidligere saker, og vi kommer til å se det igjen.
Etter vårt syn vitner regelverket om en grunnleggende mangel på respekt og forståelse for skattyter og hans situasjon. Bedre blir det selvsagt ikke når det offentlige i så stor grad som i tilfellet med Gudesen mangler «fingerspitzgefühl» ved innkrevningen.
Vi forventer ikke at vi skattebetalere blir møtt med blomster, men vi forventer at vi blir møtt med respekt og forståelse. Regelverket er i dag innrettet slik at man har vektlagt Skatteetatens behov og ønsker – og man overser i stor grad ulempene for skattyter.
Dagens ordning åpner riktignok for å utsette innkrevningen i tilfeller hvor det foreligger åpenbare feil ved ligningen. En slik ordning har etter vårt syn store mangler. For det første er det ingen automatikk i at inndrivelsen av kravet blir utsatt – ofte må skattyter oppsøke profesjonell bistand for å bli hørt, med de kostnader det medfører. Videre gir altså ordningen ingen utsatt innkrevning i saker hvor det er uenighet mellom skattekontoret og skattyter.
Det hjelper i denne sammenhengen ikke at skattyter har gode argumenter for sitt syn på løsningen av det materielle skattespørsmålet.
Reglene bør i større grad enn i dag reflektere at skattyter er den svake part i møtet med Skatteetaten og kemneren. Det naturlige er etter vårt syn at det gis henstand med betalingen dersom skattyter påklager ligningen.
Et poeng i denne sammenhengen er også at de fleste som klager på ligningen faktisk får medhold: Tallene for inntektsårene 2010 og 2011 viser at omtrent 70 prosent av de som klagde til skattekontoret fikk fullt medhold, mens omtrent 40 prosent av de som klagde til skatteklagenemnda fikk helt eller delvis medhold.
Det er altså slik at de fleste omstridte skattekrav ikke står seg i senere runder. Det bør ha betydning ved utformingen av reglene.